Ungene
sier så mye rart, og noe av det er bare helt
fantastisk. Det vitner om en ufattelig
fantasi, og en evne til å ville forstå alt!
En
liten artig en:
Historien:
Jeg og ungene Kamilla 6 år og Thor-Magnus 5,5
er på hurtigruten for å følge ei venninne av
meg som skulle hjem etter et besøk her.
På båten henger det bilde av kongeparet, og
vi prater om bildet, hvem det er osv. Da
vi kommer hjem overhører jeg denne samtalen
med tredjemann Bjørn.E, 7,5 år
Thor-Magnus:
Vi har vært på hurtigruten og sett kongen og
dronningen!
Bjørn-E:
Jaja, og så??? Jeg har da sett dem MANGE
ganger.... I se og hør.
Kongen og dronningen har så stor familie at de
nesten ikke greier å holde rede på alle
sammen. De bor forresten i Drammen.
En annen
liten historie:
Thor-Magnus:
pappa (han mener stepappan sin) er så stor at
han når helt opp i taket. Han kan løfte
meg så høyt. Mamma, er du så stor?
Jeg:
Nei....
Thor-Magnus,
trøstende: Ja men du når i alle fall opp til
dørhåndTAKET.
Like etter
skolestart:
T-M: mamma er
det ikke godt å ha fått en skolegutt i huset?
Jeg: Eeeeeeh..
jo.....
T-M avbryter:
Jo, jeg maser jo ikke lengre, jeg er jo blitt
stor!
Denne kom en
dag mammaen i huset sto og tullet noe fælt:
T-M: mamma,
du er så BARNSLIG!!!!
Jeg: bruker
ikke du å være barnslig?
T-M: Nei men
det er noen på skolen som er det nesten hele
tiden.
Jeg: Barn
skal være barnslig, de er jo BARN.
T-M: *sukk*
voksne er faktisk verdens største barnslige
onga!
Man skal høre mye før
ørene ramler av:
Jeg var nettopp kommet
ut av dusjen og Thor-Magnus kommer og setter
seg inntil meg og legger nesen sin mot armen
min og sier:
Åh mamma, det lukter
sånn fjøs av deg...
Mange spørsmål og
utsagn kommer i forbindelse med døden og siden
bestefar til Thor-Magnus døde i november -03 er
det ikke rart. Her er et lite utdrag:
Tror du bestefar i
himmelen har høydeskrekk?
Er det farlig å være
død?
Kan man få hikke når
man er død?
